En munnfull bamsehistorie

De første masseproduserte eksemplarer av bruno edwardus - den alminnelige brune husbjørn med plysjpels - er etterhvert blitt så sjeldne og ettertraktede at samlere - også kalt arktofiler (av gresk arkto, for bjørn, og philos, for venn) - snart gir hva som helst for de få overlevende bamser. Hos auksjonsfirmaet Sotheby's i London er for eksempel en bjørn, fremstilt ved den tyske Steiff-fabrikken, blitt solgt for 55 000 engelske pund. Så er da også en Steiff-bjørn noe helt spesielt. Det var nemlig hos den poliorammede Margerete Steiff i Giengen, en liten by øst for Stuttgart, at det hele begynte. I 1847 rigget hun seg til med en spesiell symaskin - og begynte fremstillingen av tøydyr. De første årene gikk det riktignok helst i elefanter. Bamsene kom senere... Først i 1893 fikk Richard Steiff (Margeretes nevø) ideen til en bjørn for barn. Den ble lansert noen år senere, under navnet Petzy, og ble langsomt, men sikkert en gedigen suksess. I årene 1903 til 1908 måtte fabrikken utvide og finne større lokaler hele tre ganger. Det er disse årene som blant kontinentale arktofiler gjerne omtales som «bjørneårene» - Die Bärenjahre.

Men selv om Tyskland er utgangspunktet, så kan det neppe såre noen om man hevder at USA likevel utvilsomt er stedet hvor bjørnen virkelig ble bamse - og til og med fikk navnet sitt: Teddybjørn... Det hendte slik: i året 1902 dro president Theodor «Teddy» Roosevelt til Mississippi for å mekle i en grensestrid mellom delstatene Louisiana og Missisippi. Under en pause i forhandlingene arrangerte man et jaktselskap til ære for Teddy, hvis dragning mot kuler og krutt var legendarisk. Men da det snart viste seg at det ikke var noe vilt å skyte, fikk arrangørene rett og slett panikk. De finkjemmet landskapet, men alt de kunne stampe opp var en liten bjørnunge. De bant bjørnungen til et tre, og tanken var nå at Teddy skulle få lov til å plaffe løs så mye han lystet. Men De forente staters 26. president takket nei. «Jeg ville ikke kunne se mine barn i øynene igjen, hvis jeg skjøt den stakkars lille bamsen,» skal han ha uttalt (ifølge pålitelige arktofilske kilder innen presse og delstatsbyråkrati - og helt i tråd med bjørnesakens varme ånd).

Episoden vakte interesse hos karikaturtegneren Clifford K. Berryman fra The Washington Post. Den 22. november[1] 1902 bragte avisen en tegning hvor Teddy resolutt vender ryggen til det politiske spillfekteri og nekter å skyte den lille sorte bjørnen. «Drawing the Line in Mississippi» var overskriften. Dette satt Morris Mitchtom i Brooklyn og leste. Som jødisk immigrant fra Russland interesserte han seg ikke for lokalpolitikk, men han falt for tegningen og fikk en lys ide. Mitchtom drev nemlig en godtebutikk. Som blikkfang brukte han dukker og lekedyr, som hans kone satt og sydde i bakrommet. Sammen designet de nå en brun plysjbjørn, basert på Berrymans tegning - og Rose Mitchtom sydde de første eksemplarene.

Men familien Mitchtom gikk også et skritt videre, vel vitende om at det virkelig skulle noe til for en liten, ny amerikansk bamse å konkurrere med de berømte tyske bjørnene[2], som akkurat nå ble importert i et stort antall. Derfor skrev han til Det hvite hus og spurte Teddy Roosevelt om denne ville gi sin tillatelse til at et tøydyr ble markedsført under hans eget kjælenavn. Presidentens svar kom omgående: «Jeg tror ikke at mitt navn kan gjøre noe hverken fra eller til for Deres polstrede bjørn, men de har hermed min tillatelse til å bruke det.»[3] Slik er bakgrunnen for det mest ironiske av alle paradokser i historien om bruno edwardus: at teddybjørnen har sitt navn etter en mann som elsket å gå på bjørnejakt ...

Fotnoter

1. Selve tegningen er datert 10. november
2. Mange hadde munnkurv!
3. Men her er Roosevelt enten urimelig beskjeden eller svært kokett. For også innen andre bransjer enn bamseindustrien prøvde man på denne tid å utnytte populariteten til denne Amerikas kanskje aller mest farverike president. Her hjemme er det nok å nevne sigarettmerket Teddy - markedsført under slagordet: alle manns venn!