Er Ole Brumm en bjørn som drømmer at han er et menneske? Eller er han et menneske som drømmer at han er en bjørn som drømmer at han er et menneske som like gjerne kunne vært et esel, en ugle, en kanin, en tigergutt, en kenguru - for ikke å snakke om en liten gris?

Det er slike spørsmål Brumm-bøkene aldri plager oss med (hvis vi ikke veldig gjerne vil). Nei. Sitt ned, sier Brumm-boken. Har du spist frokost?

Og det var akkurat det hun sa, min mormor i første etasje, også. Har du spist frokost? sa hun. Og hvis jeg nikket (eller på annen måte ga et bekreftende svar), satte vi oss straks tett inntil den store, runde koksovnen - for i min barndom var det som regel vinter og mye kaldere enn nå - og gikk rett inn i den skogen vi - i likhet med de fleste nordmenn, men ikke dessto mindre meget feilaktig - kalte Hundremeterskogen[2].

Nok om det. I min barndom - som delvis falt sammen med Den 2. Europeiske Storkrig - var det Rikka Bjølgerud Deinbolls oversettelse fra 1932 og Mathilde Oftedals fra 1947 vi støttet oss til.

Egner kom senere. Han tilhører Hjallisperioden, Leif Rustad og Rundtomkring-epoken - og Barnetimen for de minste. Jeg var - dessverre - litt for stor til å ha noe virkelig utbytte av dette morgentilbudet for mindreårige. Derfor er det heller ikke Egners stemme jeg mest forbinder med Ole Brumm, det er min mormors.

Hun var en dårlig oppleser. Og av og til falt hun i søvn midt i en setning. Men det som gjorde henne virkelig spennende, var at på samme måte som i ludo så var hun heller ikke her så nøye med om hun tok noen snarveier eller omveier. Hun la til og trakk fra etter behag. Blant annet var både hun og jeg med i historiene.

Jeg husker for eksempel at vi begge satt fast hos Petter Sprett og ... jøss, sånt slit vi hadde med å bygge Tussis hus! Hadde det ikke vært for at vi fikk hjelp av min egen bamse, som het Brumle og var oppkalt etter en liten tegneseriebjørn i Illustrert familieblad - og hjelp av Ferdinand, den stumme tegneseriefiguren i lokalavisen Varden, han med den rare kremmerhushatten ... så ville vi antagelig aldri klart det og Tussi ville stått i snø til ørene den dag i dag og frosset seg aldeles ihjel.

Så her var det dramatikk. Og min mormor var ikke den som la fingrene imellom.

For meg var de to Ole Brummbøkene noen av de fineste leser/lytteropplevelser jeg hadde som barn. Og Brumm ... det er mormor og jeg og Brumle og Ferdinand, som medaktører i spennende, men likevel underlig trygge eventyr... så for meg vil nok klokken alltid være litt før elleve, og tenker jeg på Brumm så vil jeg også alltid tenke på min egen barndom og jeg vil alltid høre min mormors milde bjørnestemme si: Sitt ned, har du spist frokost?

Derfor har det til dags dato vært en av de store sorger i mitt liv at jeg (og dette er en betroelse som jeg nøler med å gi)... at jeg - til tross for iherdige for søk - aldri har klart å fordøye en brødskive med honning. Jeg liker ikke honning! Jeg liker ikke te! Og te med honning? Bare lukten gjør meg kvalm! Enhver kan sikkert se hvilket handicap dette er for en ivrig Brumm-forsker. Men jeg gjør så godt jeg kan. Vi har alle vårt å slite med...

Da var det langt enklere med mormor. Når hun sa: Sitt ned, har du spist frokost? - så mente hun aldri honning.

Ellers må jeg jo si at jeg som voksen av og til har tenkt på at denne måten å «leve» en bok på, dvs. liksom være med i handlingen, kanskje har bidratt mer enn noe annet til at jeg ble forfatter. Jeg vennet meg liksom til at ingenting egentlig slutter, men at alt kan fortelles videre eller på en annen måte - og dessuten: hva gikk foran, hva hendte før fortellingen begynte?

Og dette er noe som har fulgt meg. Lysten til å dikte med og lysten til å dikte videre... Og er det ikke nettopp den virkning god litteratur bør ha på sine lesere?

For en bok er ikke bare en melding/en beskjed/en informasjon fra et menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser. Og en god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på.

Jeg er glad jeg hadde en mormor som lærte meg dette - og Ole Brumm var boken hun viste meg det med.

Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg fremdeles kan sitte og lure på hvordan det egentlig er på Østpålen[3] og Vestpålen. (På engelsk kan man - for eks i ordet North Pole - spille på at «pole» også betyr en stokk. Det samme ordspill har man prøvd å få til i den norske oversettelsen: Nordpålen).

Og hvordan var det i selskapet hjemme hos Nøff - det som ble holdt like før den aller første historien begynner, og hvor vi vet at det var så veldig mange ballonger?

Hvilke trøsterike bøker ble lest ved Nordenden av Brumm den uken han satt fast i inngangshullet til Sprett?

Hvem skulle ikke gjerne vite litt mer om Nøffs bestefar, Adgang F?

Og fremfor alt hvor nysgjerrige er vi vel ikke på å høre historien om den gang Ole Brumm møtte 107 kuer som satt på en grind, en historie det referes til i forordet til Huset på Bjørnehjørnet, og som Milne selv mener er den beste historien av alle...

Milne har skapt en verden. En verden som faktisk lever uavhengig av sin forfatterskaper. Og det er det ikke mange forfattere som har greid. Han har formet personer som er så levende at folk flest knapt bryr seg om hvem som har diktet dem. Ja, de bent frem glemmer at det er noen opphavsmann i det hele tatt. Navnet Alan Alexander Milne er det idag de færreste som forbinder noe med. Men Ole Brumm er en kjent og kjær bjørn i hver minste avkrok av kloden.

Milne tilhører altså - i likhet med for eksempel Conan Doyle[4], Mary Shelley[5], Bram Stoker[6] og Edgar Rice Burroughs[7] - den lille eksklusive krets av forfattere som har greid å brette en papirfigur så snedig at den av de aller fleste oppleves som langt mer levende og virkelig enn sin egen skaper.

Sett på den måten står altså beretningene fra Skogen i ferd med å bli moderne myter eller eventyr. Og ingen bør synes det er det minste merkelig at for eksempel Benjamin Hoff[8] (for ikke å snakke om Disney-konsernet![9]) føler seg fri til å leke videre med både Brumm og de andre dyrene.

La oss snakke litt generelt om eventyr. Det passer vel fint! Og det burde ingen ha vondt av. Men først skal vi ha et sitat. Det er fra der hvor Nasse Nøff og Ole Brumm rusler hjemover etter en intellektuell kollisjon med Petter Sprett.

«Sprett er lur,» sa Brumm tankefullt.
«Ja,» sa Nøff. «Sprett er lur.»
«Og han har et godt hode,» sa Brumm.
«Ja,» sa Nøff, «Sprett har et godt hode.»
Så var det stille en lang stund.
«Det er kanskje derfor,» sa Brumm, «at han aldri forstår noe som helst.»

Det finnes en del slike Spretter som mener at eventyr er sludder, bortkastet tid og virkelighetsflukt. Slik går det an å snu tingene på hodet! For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det vel nettopp til å forstå virkeligheten. Slik at ikke alt blir borte i en grå tåke av logaritmetabeller, stresskofferter og gulrøtter.

Men blir ikke dette en «omvei»? Hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive, hvorfor går jeg ikke da bare rett på? Det høres vel greit ut. Sier alle Spretter som går i ring.

Sett at virkeligheten er en skog som vi har gått oss vill i. Og det har vi nok, de fleste av oss. Det er ikke bare Sprettene som har problemer der ute i tåken. Men da hjelper det lite å stime omkring og avsted, like lite som det hjelper å sette seg på huk og kikke på stener og strå - eller sandgroper (som det står i bind 2 kapittel 7). Den eneste sjansen vi har til å orientere oss - jeg mener vi som ikke har fjorten - eller er det femten - honningkrukker som roper på oss... den eneste rimelige sjansen vi har: er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet...

I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. «Det fantastiske» er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil få frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem. (Og kanskje det er seksten? Jeg mener: honningkrukker...)

Uansett: Vi trenger eventyr. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og forstand. Det er nemlig alltid oss selv vi møter - forkledd som hekser og prinsesser, bjørner, kaniner og små griser. En fortelling fra det gamle India begynner slik:

En konge hadde noen sønner som var så dorske og giddaløse at de verken kunne eller ville lære noe.
Kongen var dypt bedrøvet.
Da kom det en vismann og tilbød sin hjelp.
Hver aften, når solheten var forbi, tok han prinsene med seg opp på det flate taket - og fortalte dem eventyr.
Og da en tid var gått, hadde prinsene lært alt hva et menneske kan lære...

Brumm-bøkene er moderne eventyr. De hjelper oss til å bli mer mennesker...

Det finnes dem som fjoller om at ingen kan da drømme om å velge seg Ole Brumm som veiviser gjennom livet og tilværelsen.

Det er min påstand at Ole Brumm er en utmerket veiviser.

Jeg kjenner ingen annen bjørn som i den grad er istand til å finne vei gjennom svarte skogen og føre sine venner ut av tåke og bort fra umulige sandgroper.

Ellers må jeg jo si at jeg som voksen kanskje har fått like stor sans for enkelte av de andre figurene i Skogen. Tussi... jeg har full forståelse for hans såre melankoli. Tigergutt... yr av livsglede og en nærmest vanvittig optimist. Ugla... som til og med er istand til å stave tirsdag[10].

Og hva med Nasse Nøff? Jeg innrømmer det gjerne: Som barn var det nok Brumm, først og fremst. Men jeg vet ikke om jeg idag ikke er en vel så stor beundrer av Nasse Nøff... Dette kan skyldes flere ting. For eksempel at han har et betydelig mer avslappet forhold til honning enn sin lodne venn. Men det er også det eneste Nøff har et avslappet forhold til... Jeg setter pris på hans enorme iver og begeistring - som egentlig kan gå i alle retninger[11], bare Brumm holder ham i hånden.

En påstand og et ønske - helt til slutt: Her er påstanden: For at en bok skal bli det vi kaller «god», må den ikke bare ha en god forfatter, den må også ha en god leser. Og her er ønsket: Måtte vi alle bli bedre og bedre Ole Brumm-lesere![12]

Sandengen i Hølen, mai 1994

Fotnoter

1. For ordens skyld: Dette bidraget er opprinnelig en del av det kåseri jeg holdt ved åpningen av det store Brummseminaret som Gyldendal arrangerte på Det Norske Teatret 15. juni 1993. Siden har jeg - helt eller delvis - under skiftende overskrifter og ved flere anledninger - også benyttet stoffet i andre sammenhenger.
2. Selve skogen er navnløs, den kalles bare Skogen. «Hundremeterskogen» er bare ett av mange steder i denne store, navnløse Skogen - og egentlig er det kun Ugla som bor nettopp der.
3. På engelsk kan man - for eks i ordet North Pole spille på at «pole» også betyr en stokk. Det samme ordspill har man prøvd å få til i den norske oversettelsen (Nordpålen).
4. Forfatter av fortellingene om Sherlock Holmes.
5. Forfatter av romanen Frankenstein (1818).
6. Forfatter av romanen Dracula (1897)
7. Forfatter av bøkene om Tarzan.
8. Se Sigmund Mjelves omtale av bøkene hans annet sted i denne årboken [Brummboken 94].
9. Som noen heller burde snakke alvor med, dvs snakke alvorlig til.
10. Ikke alltid like korrekt, riktignok - men staving er ikke alt her i verden.
11. Legg merke til ørene!
12. Og måtte nærværende trykksak [Brummboken 94] - med bidrag fra et ikke ubetydelig antall fremstående bjørnevenner - hjelpe oss en aldri så liten smule hertil...