Ga jødiske barn et nytt liv

«Det viktigste med mitt liv er at jeg har fått lov til å gjøre noe», sier Mathilde Oftedal Broch som etter krigen var med på å hjelpe overlevende fra Hitlers utryddelsesleirer tilbake til livet. På begynnelsen av 50-tallet hentet hun jødiske barn fra slummen i Nord-Afrika til Norge. Omkring 400 forkomne jødiske barn kan takke Mathilde og Europahjelpens Barnekoloni i Holmestrand for at de fikk et nytt liv i trygghet og glede.

Mathilde Oftedal Broch hjalp jødiske barn etter krigen. Gjennom Europahjelpen fikk 400 barn fra slummen i Nord-Afrika komme til Norge i trygge omgivelser.

På Frogner i Oslo bor hun blant byens eldre garde. Ungdommelig til sinns med et nydelig vesen, byr hun på eplesider hjemme i den koselige leiligheten hvor hun lever stille og tilbaketrukket med sin 90 år gamle mann. To barn og tre barnebarn gir mye glede på hennes eldre dager, forteller hun. Beskjeden som hun er, synes hun ikke at hun på noen måte har vært noen hverdagshelt. Skjønt hun for 50 år siden var blant dem som gjorde en innsats for ofrene etter annen verdenskrig. Mathilde Oftedal Broch var i bresjen for humanitært hjelpearbeid som fikk krigens ofre tilbake til en normal tilværelse etter ødeleggelsene. Senere gjorde hun sitt til å så frø som ga liv og inspirasjon til oppbyggingen av staten Israel.

- Det viktigste med mitt liv er at jeg har fatt lov til å gjøre noe, sier hun stillferdig mens vedkubbene brenner lystig på peisen i den lune stuen. Veggene er fulle av minner. Mathilde er en skarp dame med hukommelsen i behold, og hun forteller levende og interessant. Store tykke album med bilder vitner om innsatsen for jødiske barn etter krigen. Mathilde var med på å starte Barnekolonien på Grefsrud ved Holmestrand i 1949. Pengene kom fra Europahjelpen. Sammen med assistent Esther Rysdal sørget hun for at jødiske barn fra slummen i Nord-Afrika fikk komme til Norge. Utsultede og fattige, fulle av angst og psykiske skader fikk til sammen over 400 barn livsmotet tilbake etter åtte måneders opphold i trygge omgivelser, takket være Mathildes innsats.

Hun har mange vonde minner fra tiden under og etter krigen, men også mange gode. Blant annet at barna som fikk være på Grefsrud har klart seg bra senere i Israel, har vært godt å tenke på,

«Vi må aldri glemme»

Forut for arbeidet med barne-kolonien hadde Mathilde vært flere år i Tyskland. En måned etter freden åttende mai vervet hun seg som velferdsoffiser i organisasjonen UNRRA. En organisasjon som var tilknyttet FN, og som jobbet med å hjelpe «displaced persons» - mennesker som hadde sittet i konsentrasjonsleire eller som var tvangsflyttet av tyskerne. Da freden kom var det fullt kaos. Mange hadde ikke lenger familie eller hjemland å reise tilbake til. Halve Europa lå i ruiner, og mange landegrenser var forandret siden før krigsutbruddet. De fleste som søkte tilflukt i UNRRA-leirene var jøder og folk fra Øst-Europa.

Mathilde lot seg verve som velferdsoffiser i UNRRA. Like etter freden i 1945 dro hun til Tyskland hvor hun jobbet med å hjelpe «displaced persons» - folk som hadde overlevd Hitlers utryddelsesleirer, men som ikke hadde familie eller hjemland å reise til etter krigens ødeleggelser.

- Forholdene var forferdelige. Tyskland var bombet sønder og sammen. Den norske gruppen reiste nedover via England og gjennom Frankrike. Da vi kom over grensen ved Karlsruhe, var det ruiner over alt. Ødelagte veier, broer lagt i grus. Det fantes omtrent ikke mat og klær, og nøden var stor, forteller Mathilde.

- I begynnelsen samlet vi de hjemløse på skoler, og forholdene var kummerlige. De som hadde overlevd krigen og konsentrasjonsleirene, var utpint. Jødene hadde det verst. Seks millioner jøder omkom i Hitlers konsentrasjonsleire, og de få som ikke var blitt tatt, hadde overlevd til tross for umenneskelige lidelser. Noen hadde også levd i dekning under falsk navn. Jeg ledet en av leirene hvor forholdene var forholdsvis bra. Vi hadde rekvirert en liten by med skoler, og kontorer for leger og tannleger, verksteder, og små hus med hager foran. Vi lagde et levende miljø. Jødene opprettet egen synagoge, og folk trivdes, forteller Mathilde som senere flere ganger har møtt folk hun arbeidet med i leirene i Tyskland. Nå er de vel etablert i sitt nye hjemland Israel, takket være hjelpen fra UNRRA.

Oppholdet i Norge varte i 8 måneder. Så reiste de tilbake til staten Israel for å være med på å bygge opp samfunnet der etter 1948.

Mathilde opplevde også at hennes egen familie ble rammet under krigen. To brødre ble tatt av tyskerne, mens den tredje broren klarte å flykte til Sverige.

Selv hadde hun overlevd i Norge hvor hun arbeidet som bibliotekar. Men tanken på at hun hadde sluppet så lett fra krigens grusomheter, gnaget henne. Det var noe av grunnen til at hun lot seg verve i oppbyggingsarbeidet etterpå. Fra før av var hun vant til å jobbe med mennesker. Blant annet hadde hun vært journalist i Stavanger Aftenblad fra begynnelsen av 30-tallet. Men da tyskerne okkuperte Norge, ble avisens redaksjon kneblet av nazistene.

- Vi må aldri glemme det forferdelige som skjedde. Vi som opplevde annen verdenskrig er forpliktet til å fortelle om tragedien til yngre generasjoner, sier hun alvorlig.

Fra slummen til et nytt liv

Da hun hadde vært noen år i Tyskland, fikk hun tanker om at det måtte være mulig å jobbe for jødiske barn i Norge. Europahjelpen øremerket to millioner til en barneinstitusjon. Stedet de fikk tak i, hadde vært treningsleir for tyskerne. Det lå i frie landlige omgivelser utenfor Holmestrand. Mathilde satte entusiastisk i gang med prosjektet. Stedet ble pusset opp. Fotballbane, gymnastikksal, spisesal og soverom lå der, og etterhvert ble barnehjemmet riktig så trivelig - klar til å motta 200 barn om gangen.

Mathildes egne ord i en rapport til Europahjelpen beskriver barnas overgang fra fattigdom og elendighet til trygghet og omsorg i Norge: «Det var nord-afrikanske barn i alderen 5-15 år, alderen var vanskelig å fastsette. Underernærte, redde, vant til å bli oversett og ydmyket utenfor sitt nærmeste miljø. Opplysningene om dem var usikre, noen av dem var foreldreløse, noen kom to søsken sammen. Deres språk var et enkelt fransk, noe hebraisk fra bibellesning. Få av dem hadde hatt ordentlig skolegang, eller noe normalt livsmønster i vår forstand». Tigging var gjerne grunnlaget for familiens eksistens - barn kan være gode tiggere. Røyking hadde vært vanlig blant guttene, alkohol derimot var ikke noe problem blant jøder.

Statsminister Einar Gerhardsen og forsvarsminister Jens Christian Hauge var blant de som besøkte de jødiske barna på Grefsrud.

Så en kveld i april, det regnet. Det israelske og det norske flagget hang våte ved innkjørselen. Flyet hadde brakt barna til Norge og nå kom de i busser til Grefsrud i Botne utenfor Holmestrand ved Oslofjorden. Så myldret de ut, de mørkhudede ungene, spente, usikre, med en bylt eller en pappeske under armen. Noen ledere var med dels fra Israel, dels fra Marokko. - Vi norske sto der på vår side, nokså målløse i noen sekunder tror jeg, det eneste ordet vi kunne si var Shalom.

I Norge gjenvant barna tryggheten. De fikk god mat, omsorg og opplæring, og ble stimulert både fysisk og psykisk.

- Vi hentet også lærere fra Israel for å lære barna hebraisk. Etter åtte måneder var de blitt som nye mennesker. Trygge og glade reiste de fra Norge til sitt nye hjemland Israel. Her ble barna med på å bygge opp den nye staten. Da jeg besøkte landet flere år senere, fikk jeg vite at barna hadde vært som en «surdeig» - de hadde fungert som inspirasjonskilde for oppbyggingen av Israel, forteller Mathilde.

Grefsrud hadde vært treningsleir for tyskerne under krigen. Det ble gjort til et trygt sted for utsultede jødiske barn som lengtet etter omsorg og varme.

Norsk innsats

Lokalbefolkningen i Holmestrand var også med på å gjøre en innsats for barna. Husmødrene strikket og sydde klær, og barna opplevde en enestående gjestfrihet.

- I begynnelsen var de sky og redde, forteller Mathilde.

- Enkelte løftet armene foran ansiktet når noen snakket til dem, som om de ventet slag og spark. Da de bare opplevde snille mennesker og god mat var barna først redde for at lykken skulle bli kortvarig. De gjemte derfor brødbiter i lommene.

- Etter hvert slo barna seg til ro, og de fikk være med på mye moro. Besøk på bondegårder, 17. maitog og fotballkamper. De lærte seg norske sanger, og fikk mange nye venner.

Mathilde smiler ved minnene om endeløse par med slagstøvler, olabukser, foldeskjørt og lusekofter. Og om liv, latter og glede som fylte hver flik av området. Barnekolonien ble drevet i tre år, og barna fikk nære kontakter i Norge. Det kunne være mang en tårevåt avskjed da de etter åtte måneder reiste fra Norge.

Senest sommeren 1993 var Mathilde og Esther Rysdal på besøk i Israel. Her med Lilli Allal, enken etter Isaac Allal. Han var den eneste overlevende av 58 jødiske barn ombord i et fly som havarerte ved Hurumlandet november 1949.

Like etter at kolonien åpnet i 1949, skjedde imidlertid en tragisk ulykke. En kveld i november havarerte et fly over Hurumlandet. Om bord i flyet var blant annet 58 jødiske barn på vei til Grefsrud. Kun ett av barna overlevde ulykken. Det var Isaac Allal fra Marokko som Mathilde og nestleder i barnekolonien Esther Rysdal senere har besøkt i Israel. I dag er Isaac Allal død, men senest sommeren 1993 var Mathilde og Esther på besøk hos hans familie.

- Hele Norge følte med de jødiske barna som omkom. Og senere tok Håkon Lie initiativet til en innsamling hvor pengene skulle gå til ferdighus i Israel. 40 hus ble sendt fra Norge, og det ble bygget en hel landsby der nede. Den eksisterer fremdeles, sier Mathilde.

Mange lyse minner til tross for tragedien

Mange vonde minner har sittet i henne siden krigens dager. Særlig fra årene i Tyskland og arbeidet med «displaced persons». Hun har ved flere anledninger vært på besøk i USA hvor hun har holdt foredrag om arbeidet med de jødiske barna. I tillegg har hun spredt kunnskap om jødeforfølgelsen og krigens redsler.

- Jeg blir nesten syk når jeg hører folk si at jødeforfølgelsen ikke skjedde. At de påstår at historien om utryddelsene er jødisk propaganda, sier hun med harme.

Israelsk TV har laget reportasje om Europahjelpens Barnekoloni, og amerikanske jøder har hedret Mathilde og andre nordmenn som gjorde en innsats for jødene etter krigen.

Moshav Yanuv ble bygget ved at Norge sendte 40 ferdighus til Israel etter flyulykken. Her er Mathilde på besøk i fjor, hvor hun ble feiret av jødiske barn.

- Til tross for krigens redsler har jeg mange gode minner fra årene med barnekolonien. Når jeg senere har vært på besøk i Israel har det varmet hver gang jeg har møtt barna som voksne. De har det bra, og mange av dem har i dag høye stillinger, sier Mathilde som til tross for sin fantastiske innsats ikke vil høre snakk om at hun har vært enestående.

- Årene med barnekolonien var de viktigste i mitt liv. De ga meg mye glede.