Er Nøff en misforstått liten gris? Er for eksempel Milne selv fullstendig på ville veier i sin beskrivelse av ham? Vi[1] tror svaret må bli kanskje og meget mulig. All forskning rundt svin og griser (både ville, frittgående og de mer stedbundne) peker entydig i samme retning.

Mot og styrke

I følge faglitteraturen skal det ikke finnes noe rovdyr[2], bortsett fra tigeren som våger seg på villsvinjakt alene. Villsvinrånen er nemlig fryktinngydende med sine hoggtenner, sin styrke og sin forbløffende hurtighet. Og en villsvinpurke med unger er enda farligere. Hun går helst i følge med voksne døtre og et par jevngamle purker. Kommer det rovdyr (løver og geparder) som vil røve en smågris, griper aldri flokken til flukt, men går tvertimot til øyeblikkelig motangrep! Ikke rent få av de store kattedyrene er nærmest blitt trampet ned av illsinte purker[3].

Til dette vil noen antagelig si: Nasse Nøff er hverken villsvin eller purke - ikke en gang det vi forbinder med en råne[4]. Og sant nok. Men likevel? Vi har for oss en ganske liten[5] gris av den frittgående typen. Og som Nasse Nøff sier: «Det er vanskelig å være modig når man bare er et Meget Lite Dyr.»[6]

Men dette utsagnet bør ikke tas til inntekt for den (noe lettvinte?) oppfatning[7] at Nøff stort sett er en ynkelig og redd stakkar. Tvertimot er det rett og slett en nøktern saksopplysning og røper først og fremst (og kanskje utelukkende) en sjelden selvinnsikt. Det er vår påstand at Nasse Nøff er like modig som noe annet dyr det her er naturlig å sammenligne med, han er bare mer klar over sin egen situasjon (dvs. sine egne muligheter og begrensninger) enn Visse Andre (dvs. for eksempel og ganske særlig Petter Sprett).

Det er videre vår påstand at når enkelte (for eksempel forfatteren A. A. Milne) i forskjellige sammenhenger - og til tross for at vår lille gris vitterlig er det eneste av dyrene som kan henvise til at det endog er blitt diktet en hel sang[8] om hans tapperhet - slenger rundt seg med små antydninger om Nøffs frykt og beven, så skyldes dette at mange[9] (også i Skogen) har en tendens til å forveksle fornuftig forsiktighet med mangel på mot.

Men for å snu det rundt: Den fryktløse glemmer som regel å bruke hodet. Og det er ingen skam å tenke seg godt om. Griser er jo som kjent svært kloke[10] dyr. De er også - som art betraktet - noe av det mest stae og standhaftige som overhodet finnes. Hør bare hva Dr.med.vet. Bergljot Børresen skriver i sin eminente bok «Kunsten å bli tam» (Gyldendal 1994):

Villsvinet ligner ingen andre dyr, og de få griseartene i verden danner en gruppe for seg selv. På mange måter er de levende fossiler fra den gang dinosaurene regjerte, og pattedyrene var små pelskledte rovdyr som bygget reir og fikk mange unger i slengen. En gruppe utviklet spesielle føtter og begynte som vegetarianere. De lignet på en liten gris med et glimt av rådyr. All verdens hovdyr, både hestene, elefantene, flodhestene og alle drøvtyggerne utviklet seg fra denne urgrisen. Men en gruppe nektet å spesialisere seg videre og forble noe midt imellom rovdyr og planteeter. Det var griseslekten.

Hvis Nasse Nøff og andre små griser skulle ha behov for å styrke sitt selvbilde ytterligere, er religionsvitenskapen ingen dum forskningsgren å oppsøke. Mye tyder på at villsvinet - nær sagt over hele Europa og i tusenvis av år - har vært guden for død og gjenfødelse, og at tamsvinet siden ble guden[11] for livet og grøden.

Grunnen til at Nasse Nøff ofte kan virke noe tilbakeholden, er så vidt redaktøren kan forstå, utelukkende (eller rettere sagt: i tillegg til det som er nevnt ovenfor om selvinnsikt og fornuftig reaksjon i farefulle situasjoner) et utslag av fintfølelse og naturlig beskjedenhet, det at han ønsker å ta hensyn til andres følelser, har en naturlig trang til å vise omsorg for sine venner og fremfor alt ikke ser noen rimelig grunn til å stikke seg frem i tide og utide.

Disse prisverdige egenskaper antydes i mange kapitler, men kommer aller tydeligst til syne i det kapitlet[12] som bærer overskriften Hvor Tigergutt blir bumpefri[13] - et kapittel som dessuten leder oss direkte inn i vår neste oppklaringsrunde, nemlig: Grisen og dens mirakuløse evne til å finne veien hjem.

Stedsans

Av alle de misforståelser som Nøff må avfinne seg med, er ingen mer latterlig enn den at han kanskje ville gått seg vill både her og der hvis han ikke fikk hjelp av andre (for eksempel Brumm). Grisen er tvertimot berømt[14] nettopp for sin bortimot enestående evne til å finne veien[15] i all slags vær[16] og i all slags terreng. Før vi ser nærmere på en del sitater fra Brummbøkene - og i all grisete beskjedenhet gir en ny tolkning av dem - finner vi det illustrerende enda en gang å bruke Bergljot Børresen som sannhetsvitne. Vi siterer[17]:

Våre dagers tamgris har ikke glemt kunsten å navigere i villmarken. Meteorologene som tjenestegjør på Bjørnøya i Nordishavet, hadde et år fått sendende fire små lyserøde grisunger fra Norge ved sankthanstider. En tømmerhytte ved stranden ble grisehus, men dyrene fikk gå løse på øya og passe seg selv.

Grisene vokste fort og trivdes fortreffelig. De streifet flere kilometer innover land, rotet i jorden, og fant seg litt å spise i tillegg til hjemmeforingen. De fant alltid hjem om kvelden uansett hvor dårlig sikt det kunne være. Den tykke Bjørnøya-tåken kunne ligge i uker, kald og rå. Men grisene kom og gikk, helt uanfektet. Man kunne høre gryntene deres om kvelden borte i tåke-grøten, og der kom de luntende hjemover i god behold. De gikk neppe etter lukten, for vindretningen spilte ingen rolle, og veier og stier fantes ikke. Terrenget er paddeflatt uten synlige veimerker.

(...)

En av meteorologene ble overrasket av tett tåke en dag han var på fisketur langt unna stasjonen. Han hadde ingen sjanse til å finne hjem, og ble glad da han fikk høre grisene prate i nærheten. Han gikk etter lyden, og dermed støkket han dyrene som la i vei i voldsom fart. Han håpet de tok peiling på stasjonen i tåken, og sprang etter dem. De hadde en imponerende kondis etter en sommer i det fri, men han holdt følge etpar kilometer og endte rett på stasjonsområdet.

Uten svinger eller fomlinger, og med vinden i ryggen, hadde grisene flydd rett hjem. Tusen generasjoner i grisebingen hadde ikke tatt fra dem instinktene.

Videre kan vi ikke motstå fristelsen til - som en kuriøs assosiasjon - å henlede oppmerksomheten på en Disney-stripe, hentet fra Moss Avis onsdag 13. mars 1996:

Men så til saken.

La oss igjen gå til det såkalte «bumpe-kapitlet», dvs kapittel 7 i Huset på Bjørnehjørnet. La oss se på hvilke sitater som omhandler stedsans (eller fravær av en slik) og la oss vurdere dem i lys av det vi vet om A) Nøffs omtanke[18] for andre, B) Hans beskjedenhet og C) Grisers evne til å finne veien hjem - selv om det altså skulle være tett tåke (se ovenfor).

Først går vi til Side 103:
Den dagen de sammensvorne har valgt som DDTSGBEGFA[19] viser seg snart å være en kald og tåkete dag. Hva tenker de på, de tre: Sprett, Brumm og Nøff. Sprett synes dagen rett og slett er utmerket til det formål de er blitt enige om, og Brumm tenker naturligvis på bier og honning. Men hva tenker Nøff?

Men Nøff svarte at han for sin del ikke tenkte så mye på det med biene. Han tenkte mer på hvor kaldt og sørgelig det ville bli å gå seg vill hele dagen ute i Skogen.

Legg merke til: Det er ikke seg selv Nøff er bekymret for. Han vet jo at griser aldri går seg bort. Men han synes synd på stakkars Tigergutt. Noe som er ganske rimelig når vi vet hvor kaldt og rått det kan være i en engelsk skog, jeg hadde nær sagt uansett årstid. Og legg videre merke til at her er det i tillegg snakk om et dyr som egentlig hører hjemme i helt andre tempererte soner. Men som vi ser: Nøff er den eneste[20] som viser sann omtanke.

Så blar vi frem til side 107:
Etter at De Sammensvorne har gjemt seg og deretter løpt sin vei (for at Tigergutt ikke skal finne dem, men virkelig gå seg skikkelig vill), er det Sprett som (sin vante tro) fører an. Men nå drister Brumm seg (meget forsiktig) til å stille et i og for seg ganske rimelig spørsmål.

«Hvorfor tar vi denne veien?»
«Fordi det er veien hjem,» sa Sprett.
«Å,» sa Brumm.
«Jeg tror det er mer til høyre,» sa Nøff nervøst. «Hva mener du, Brumm?»

Legg igjen merke til Nøff: Han vet at de går vill (griser vet som sagt slikt), men vil ikke såre noen. Forsiktig[21], forsiktig prøver han å lirke Brumm over på sin side, men Brumm vet (som det fremgår av den videre tekst) egentlig ikke forskjell på høyre og venstre! Så fra ham kommer det bare et langsomt «tja».[22] Men Sprett er naturligvis skråsikker - i det minste enda et par linjer videre.

Side 108:

«Heldigvis er vi godt kjent i Skogen, ellers kunne vi ha gått oss bort,» sa Sprett en halv time senere. Og så lo han akkurat så ubekymret som man ler når man er så godt kjent et sted at man ikke kan gå seg vill.
Nøff gikk forsiktig nærmere Brumm.
«Brumm!» hvisket han.
«Ja, Nøff?»
«Ingenting,» sa Nøff og tok labben hans. «Jeg ville bare være sikker på at du var her.»

De fleste brummologer har hittil oppfattet denne scenen som enda et uttrykk for at Nøff søker trøst hos sin (adskillig større og sterkere) venn. Men sett at det er omvendt? Sett at det er Nøff som gjerne vil trøste Brumm? Fordi han aner hvor fortumlet den kjære bjørnen er i ferd med å bli av å gå i evig ring (hva de jo faktisk gjør. Noe som Nøff naturligvis ser helt tydelig, men som han tror at Brumm ikke gjør, men der tar Nøff - overraskende nok - feil, for også Brummbjørnen har lagt merke til en helt bestemt sandgrop, men det vet altså ikke Nøff ennå. Nok om det.)

Side 110:
Sandgropa (som vi så vidt nevnte ovenfor) begynner nå virkelig å gå enkelte på nervene.

Hver gang den kom mot dem gjennom tåken, sa Sprett triumferende: «Nå vet jeg hvor vi er!» Og Brumm sa bedrøvet: «Det gjør jeg også.» Og Nøff sa ingenting. Han hadde prøvd å finne på noe å si, men det eneste han han kunne finne på var «Hjelp! Hjelp!», og det syntes han var dumt å si når Brumm og Sprett også var der.

Igjen leder forfatteren oss inn i misforståelser. For hvor lett er det ikke å tro at Nøffs trang til å si «Hjelp! Hjelp!» skyldes såre føtter, håpløshet eller frykt for at de aldri mer vil finne veien hjem? Men ser vi sitatet i lys av det vi nå vet om griser og Nøffs grunnleggende karaktertrekk, er det opplagt at de to «hjelpene» - som vel og merke ikke kommer til hørbart uttrykk - egentlig er å betrakte som to oppgitte hjertesukk, underforstått: Vil da Sprett aldri forstå i hvilken retning vi bør gå?[23] Vil Brumm aldri huske forskjellen på høyre og venstre?[24]

Side 111:
Her begynner endelig (og ikke en linje for tidlig) selv Sprett å ane uråd, ja, endog vise tegn til usikkerhet. Men når han spør Brumm (for det gjør han faktisk) om hvilken vei de nå skal prøve, så har han bare overbærende latter til overs for svaret. Brumms forslag går som kjent ut på at siden de leter etter Hjem, men hele tiden finner Gropa, så hadde det kanskje vært en idé å snu rundt på det, dvs lete etter Gropa for så å se om de ikke da kanskje rett og slett fant Hjem...

Og Sprett sa: «Du skjønner det, Brumm, dersom jeg går fra denne Gropa og så går tilbake, så er det klart at jeg finner den med en gang.»
«Jeg trodde at du kanskje ikke ville det,» sa Brumm. «Jeg trodde kanskje det.»
«Prøv,» sa Nøff. «Vi skal vente på deg her.»
Sprett lo høyt for å vise hvor dum Nasse Nøff var, og så spaserte han inn i tåken.

Legg merke til hvor åpen Nøff er for all nye forslag - særlig når han vet at ingenting kan bli dummere enn det de (altfor lenge) har drevet med. Og i fortsettelsen, når Brumm reiser seg og sier: «Og nå, Nøff, nå går vi hjem!» Hva svarer ikke Nøff da? Jo, han roper begeistret: «Men Brumm, vet du veien?» For ingenting ville glede denne generøse lille grisen mer enn om hans beste venn plutselig forsto dette med høyre og venstre.

Nå viser det seg imidlertid at det (utelukkende) er med en (sjelden) kombinasjon av mave og ører at Brumm navigerer dem gjennom tåken. Men den ene fremgangsmåten kan være like bra som det andre - så sant den fører til målet.[25] Og legg endelig merke til hvor nydelig Nøff hele tiden oppfører seg - særlig på side 112, hvor han nesten ikke tør puste av frykt for å forstyrre Brumms konsentrasjon.[26]

Andre eksempler på Nøffs stedsans

La oss først gjøre oss ferdig[27] med Huset på Bjørnehjørnet.

Side 21:
Her må Nøff gripe inn i en vanskelig situasjon, avbryte Brumm (som er i ferd med å rote det til) og forklare for Tussi hvor Tussi egentlig har huset sitt. Og selv om det hele naturligvis er litt skrudd (og eselet har rett), så er det tydelig at både Tussi, Brumm og tilogmed Kristoffer Robin (!) faktisk har respekt for Nøffs stedsans.[28] I hvert fall følger de med uten å mukke når han ivrig løper i forveien.

Side 43:
Det er Nøff som forstår situasjonen. Han gir Brumm et avdempet (og hensynsfullt), men fullt ut dekkende konsentrat.

«Hva var det som hendte?» spurte Brumm. «Hvor er vi?»
«Jeg tror vi er i et slags Hull.» sa Nøff.

Side 142:
Her er flere av de andre dyrene så forvirret at de ikke en gang ser at det huset som Tussi har «funnet» til Ugla egentlig er huset til Nasse Nøff. Men Nøff selv ser det naturligvis med en eneste gang. En gris vet hvor han bor![29]

Og så går vi til den andre av de to bøkene, dvs. til den første av dem, nemlig til Ole Brumm.

Her - i den første av de to bøkene om livet i Skogen - finner vi allerede i kapittel 3 et godt eksempel på den beskjedenhet og tålmodighet som preger vår tapre, lille gris. Imidlertid går det klart frem at selv om Nøff har en usvikelig stedsans, så vet han minst like lite om spor som (for eksempel Brumm, eller) noen annen i Skogen. Avslutningen på kapitlet viser også at Nøff har lett for å la seg rive med av en vill og eventyrlig stemning.

Når det gjelder stedsansen er det beste eksemplet side 76. Her står Brumm og banker på døren til sitt eget hus.

«Men Brumm!» sa Nøff, «det er ditt eget hus!»
«Sannelig er det ikke det,» sa Brumm. «Kom så går vi inn!»

Som vi har vært inne på tidligere: mye tyder på at Nasse Nøff kanskje er den eneste (ved siden av Kristoffer Robin, naturligvis) som er helt sikker på hvor han bor og hvor han er.[30] Bare en eneste gang i løpet av de to bøkene ser vi at også Nasse Nøff et kort, svimlende øyeblikk er i alvorlig tvil - med det er da også riktig nok rett etter en eksplosjon.

Samtidig gir denne scenen oss et siste og ugjendrivelig bevis på at mot, det mangler Nasse Nøff virkelig ikke. For hvem annen (ikke bare i Skogen, men jeg hadde nær sagt: i hele den vide verden) ville bevart en så stor grad av sinnsro (og reist seg med en slik avslappet «never mind-holdning») hvis han først (som Nasse Nøff virkelig gjør) hadde fått det for seg at han hadde forlatt Jorden og landet på Månen? Vi siterer fra side 81:

Og der lå Nasse Nøff og undret seg på hva som hadde hendt. Først trodde han at hele verden hadde eksplodert, og så trodde han at det kanskje bare var Skogen som hadde det, og så trodde han at det kanskje bare var han selv, og at han nå var helt alene på månen eller et eller annet sted og aldri mere skulle se igjen Kristoffer Robin og Brumm og Tussi. Og så tenkte han: «Nåvel, selv om jeg er på månen, så behøver jeg vel ikke ligge her på maven hele dagen.» Derfor reiste han seg forsiktig og så seg omkring.

På sett og vis gir dette siste gryntet oss Nøff i et nøtteskall. NÅVEL, SELV OM JEG ER PÅ MÅNEN, SÅ BEHØVER JEG VEL IKKE LIGGE HER PÅ MAVEN HELE DAGEN. Slik taler bare en virkelig stor livskunstner. Bedre kan det etter redaktørens mening ikke sies.

Fotnoter

1. Redaktøren [Av Brummboken 94, dvs. Bringsværd]
2. Til denne gruppen regner vi (i denne sammenheng) også mennesket.
3. I Bergljot Børresens bok «Kunsten å bli tam» (Gyldendal 1994) nevnes det et eksempel på at også våre hjemlige purker kan være raske i avtrekket når de blir sinte. Vi siterer: Våre dagers svære grisepurker virker ikke særlig bevegelige, der de ligger og snorker på betongen. Men i krise er de like kvikke på labben som sine stammødre. En veterinær og etpar veterinærstudenter kom til en militærleir for å kastrere smågris på gårdsbruket der. Et par grisunger var nettopp avvent, og purka var flyttet over i nabobingen. To soldater skulle være med og holde smågrisene, som begynte å skrike da de ble løftet opp. Moren ble fryktelig opphisset og skulle ikke ha noe av at folk var slemme mot sønnene hennes. Hun var vokst opp i dette fjøset og hadde aldri mosjonert. Men hun klatret raskt over bingegarden, som var så høy at ingen gris skulle kunne komme over den, og jaget rasende tre veterinærer og to soldater oppetter veggene!
4. For eksempel er han neppe forplantningsdyktig. Skjønt hvem vet?
5. Det usikkert om han noen gang kommer til å vokse seg særlig større. Han har i hvert fall ikke forandret seg synderlig de siste 70 årene.
6. Ole Brumm, side 89
7. Som Herr Milne selv dessverre må bære en stor del av skylden for.
8. Med åtte vers!
9. Men Brumm er ikke blant dem. Brumm har i det hele tatt en større forståelse for Nøffs unike karakter enn noen annen. Se for eks. side 136 i Huset på Bjørnehjørnet: «Du skalv bare inni deg,» sa Brumm, «og det er den tapreste måten et Meget Lite Dyr kan la være å skjelve på.»
10. Den romerske naturhistorikeren Plinius hevdet bl.a. at det var grisen som hadde lært menneskene åkerbruk. (Noe som vi forøvrig finner et ekko av i gamle sagn om at det er grisen som lærte oss å pløye).
11. Det er funnet ni tusen år gamle skulpturer og vaser som fremstiller grise-gudinnen, og denne kulten var toneangivende i mer enn fire tusen år! Dyrkingen av grisen som Den store gudinnen, opphavet til avling og fruktbarhet, holdt seg gjennom mange kulturskiftninger. I gresk mytologi finner vi for eksempel at kornets dronning Demeter og hennes datter Persefone ble æret med ofringer av spegris. Grisefett ble brukt mange steder i vårpløyingen for å sikre god avling og i Litauen ble det så sent som på 1600-tallet ofret spegris til Modergudinnen hver vår. Her i Norden kan det være grunn til å minne om at Frøya eier en råne som heter Hildisvin (navnet betyr: kampsvin) - og selv bærer hun tilnavnet «Syr», som betyr sugge (dvs purke).
12. Kapittel 7 i Huset på Bjørnehjørnet.
13. Noe som forøvrig er en svært underfundig overskrift, all den stund det sannsynligvis bare er i Spretts øyne at det skjer noen forandring. Med andre ord: Sprett får fra nå av - takket være den på alle måter gufne skogturen - et helt annet og langt mer positivt syn på Tigergutts kropps-språk.
14. En slags dyrenes Davy Crockett.
15. For eksempel: hjem.
16. Selv vinterstid og i snø som kiler under maven.
17. Fra Kunsten å bli tam (1994)
18. En omtanke som gjennomsyrer begge Brummbøker, men får sitt aller mest generøse og gripende uttrykk i nestsiste kapitel av Huset på Bjørnehjørnet, hvor han endog - uten å betenke seg - gir bort sitt eget hjem til en katasatroferammet og reirløs ugle.
19. Dagen Da Tigergutt Skal Gjøres Bumpefri En Gang For Alle.
20. Riktignok står det at han (når han tenkte på all den honningen biene ikke kom til å lage denne dagen, på grunn av det dårlige været) ble «litt bedrøvet for bienes skyld», men vi fornærmer antagelig ingen bjørnevenn når vi hevder at her tenkte nok Brumm vel så mye (eller aller mest) på seg selv.
21. Milne misforstår, og bruker derfor det fullstendig misvisende adverbet «nervøst». Forsiktig, mykt eller lavmælt ville her ha vært et langt bedre ordvalg.
22. Og her menes det et «tja» av en helt annen karakter enn det som omtales (og benyttes av Nøff) i beretningen om den noe overilte bortføringen av lille Ru i kapitel 7 i Ole Brumm.
23. Første «Hjelp!»
24. Andre «Hjelp!»
25. I Brumms tilfelle: tolv honningkrukker.
26. Når Milne her skildrer Nøffs pipelyd og påfølgende åå-lyd på den måten han gjør, er dette naturligvis enda en sørgelig kortslutning fra forfatterens side, og vi trenger ikke en gang å gå i nærmere detalj. Passasjen taler for seg selv i all sin urimelighet.
27. Siden det er der vi er
28. Så helt ukjent for de andre kan den altså ikke være. (Uansett hva forfatteren må ha ment om saken.)
29. At det er i denne forbindelse Nøff gjør en Edel Gjerning, er noe vi har vært inne på tidligere. Men det kan ikke sies for ofte.
30. Til Brumms unnskyldning må det sies at det kan hende at det tross alt - i det minste av og til - er litt forvirrende at det gamle skiltet til Hr Sanders fremdeles henger over døren.