Ernest Howard Shepard

Ernest ble født i London 10. desember 1879 - sønn av arkitekten Henry Donkin Shepard og hans kone Jessie Harriet Lee Shepard. De hadde allerede en sønn, Cyril, og ved en senere anledning skulle også datteren Ethel slutte seg til familien. Foreldrene var kunstnerisk anlagt, og var fra tid til annen med på teateroppsetninger, malte bilder og spilte fiolin. Alle de tre barnene måtte lære å spille fiolin, og allerede i barndommen utviklet Ernest sin livslange forkjærlighet for musikk.

Ernest viste tidlig sitt talent som kunster. Han hadde to store hobbyer - se på soldatene trene og å tegne. Allerede som barne bestemte han seg for å bli kunstner, og hans far, som oppmuntret han til dette, fikk han inn på en spesiell kunstskole. Ernest begynte ved Royal Academy Schools i 1897, som en av de yngste studentene, og gjorde det utmerket der.

Det var her han møtte Florence Chaplin. De jobbet ofte sammen, og i 1904 giftet de seg. De fikk to barn - Graham, født i 1907, og Mary, født i 1909. En av Grahams leker, en kosebjørn ved navn Growler ble brukt som modell for Ole Brumm. Ernest mente nemlig at skissene av Christopher Robins bjørn ikke var gode nok. Florence døde så tidlig som i 1927, og Ernest forble ugift frem til 1943, da han giftet seg med Norah Carroll.

Ernest hadde alltid drømt om å jobbe for Punch, siden det var det beste stedet i England for en tegner å vise frem sitt arbeid. Etter å ha prøvd forgjeves en rekke ganger, aksepterte de til slutt to tegninger i 1907. Etterhvert fikk han inn stadig flere tegninger, men jobbet ennå ikke for dem på fast basis.

I første verdenskrig søkte han seg inn i artilleriet. I løpet av krigen sendte han tegninger til en rekke forskjellige publikasjoner i Storbritannia, og han vendte i mars 1919 tilbake til England som major.

I juni 1921 ønsket Sir Owen Seaman, redaktør av Punch, Ernest som medlem av The Punch Table, og dermed også som fast medarbeider. Ernest hadde fikk endelig oppfylt drømmen sin, og hadde for første gang fast inntekt.

Da Alan Alexander Milne spurte E. V. Lucas, et annet medlem av The Punch Table, hvem han ville anbefale til å illustrere noen barnevers for et blad, foreslo Lucas Ernest Shepard. Litt tvilende ble Milne til slutt overbevist om å bruke Ernest, og han illustrerte det som senere skulle bli «Da vi var veldig små». Da Milne planla Ole Brumm, insisterte han på at Ernest skulle illustrere boken. Selv om Milne alltid var veldig fornøyd med Ernests arbeid, utviklet det seg aldri noe nært vennskap mellom de to. Som Ernest sa, «Jeg måtte alltid starte på begynnelsen igjen med Milne, hver gang jeg møtte han.» (Knox, side 112)

Ernest illustrerte også en rekke andre bøker, blant annet Kenneth Grahames «Det suser i sivet» («The Wind in the Willows») i 1931 og Richard Jefferies «Bevis» i 1932. Tidligere hadde tre andre illustrert «Det suser i sivet», men Grahame var ikke fornøyd med noen av dem. Han var usikker på om Ernest kunne gjøre det noe bedre, men etter å ha sett skissene var han veldig fornøyd.

Ernest sluttet å tegne fast for Punch i 1949, men leverte inn tegninger hver måned, helt til han ble sparket av Malcom Muggeridge, den nye redaktøren, i 1953. Ernest fortsatte å tegne. Han illustrerte nye bøker, la farge på tegningene i bøkene om Ole Brumm og Kristoffer Robin og ga også ut to barnebøker selv - «Ben and Brock» i 1965, og «Betsy and Joe» året etter. Bøkene ble ikke spesielt populære, men Ernest gledet seg stort over å få gitt dem ut.

Ernest døde i 1976.